Det har seg slik at en god dialog sitter ikke dypt hos meg. Venner, famile, ukjente, bekjente, samma det, jeg snakker, funderer og filosoferer. De kommer for å få en tilbakemelding, en bekreftelse, støtte og trøst. Noen spør om de burde lage karbonader eller grøt til middag. Andre funderer over “hvorfor i helvete gjorde jeg det?” mens andre lurer på “hvorfor i helvete gjorde jeg ikke det?”.

Over noen år bygger man seg opp en personlighet, et varemerke som folk knytter automatisk til deg. Men om man noen gang går lei av å snakke? Om man en dag bare ikke svarer, ser i bakken, på skoene, i himmelen, alle andre steder enn på dem. Hva blir da reaksjonene?

Men det som er det vanskeligste av alt er det å leve opp til de store, gigantiske idealene menneskene har gjort seg opp om deg. Det er de som gnager når noen spør “hvilke kåpe skal jeg kjøpe til min mor i julegave”.